Med tittelen Sjeletråder og Hjerteslag ønsker jeg å fremheve opplevelsen av å være i kontakt med naturen, og undersøker derved min egen naturopplevelse. En kontakt basert på kommunikasjon uten språk og ord, og nærmere en følelsesmessig respons.
I sin helhet handler det om å bli berørt i møte med natur. Å bli berørt, og føle for naturen, er essensielt i vår samhandling med den, – for å kunne ta større hensyn i våre valg.
Som kunstner erfarer jeg meg selv som et sansende menneske, og har alltid åpnet opp for en større undring i møte med natur, og naturopplevelser. Jeg tar meg tid til å oppleve naturen ved å se, lytte, lukte, smake og føle. Naturen snakker til meg gjennom mitt sanseapparat, – den skaper emosjonelle forbindelser og reaksjoner, usynlig og likevel fysisk reelt. Som usynlige tråder til mitt sansende jeg, oppstår det en kontakt på et annet plan enn rent fysisk. Naturen fremstår som storslått, dramatisk, forunderlig og vakker – og ikke sjeldent får den hjertet til å slå litt raskere. Jeg blir rammet av dens storhet og kraft.
Bildene mine er blitt til i møter med skog, og etter hvert en søken etter kunnskap om hva som foregår der. Prosjektet som har foregått over noen år, har gitt meg innsikt og økt respekt for betydningen av å verne om våre gamle områder av skog. Som kunstner ønsker jeg at den kilden jeg har hentet fra, også skal kunne berøre tilskueren av verkene.
–
Jeg har blitt inspirert av bøker jeg har lest underveis, der forskere formidler fra deres fagfelt og fagområder de brenner for. Jeg har lagt merke til at mange fagfolk er ofte ikke redd for å ta i bruk poetiske og følelsesladede uttrykk, og at disse språklige virkemidlene faktisk fremstår som nødvendige verktøy for å nå frem med deres budskap.
Anne Sverdrup Thygesson skriver i sin bok «Skogen»:
«Skogen gjør noe med deg. Det store suset i trekronen snakker til deg, det har sunget gjennom skogene i millioner av år, siden karbontiden. For skog har tidsfylde. Trær er arvesølv fra en tid som ikke finnes lenger, en tid du aldri har erfart.»
–
Det er en vakker påminnelse om, og beskrivelse av, det faktum at skogen var her lenge før oss.
Mitt ønske er å fortelle om og fra skogen, og jeg opplever også at skogen forteller gjennom meg…
Det startet med noen sammenfallende hendelser. For snart 10 år siden fikk jeg en hund, som trengte mange og lange turer, og som helst måtte få løpe fritt der det var mulig. På den måten fant jeg veien ut i skogen, vekk fra opptråkkede løyper, og inn på smale stier og dyretråkk. Til alle årstider. Jeg begynte å oppdage skogen på en ny måte, og i perioder ga daglige turer både påfyll og inspirasjon. Min nysgjerrighet ble vekket, og det ble en helt naturlig prosess for meg å trekke dette materialet inn i atelieret for videre bearbeidelse.
Underveis har jeg lært at i skogen kommuniserer trær med hverandre, – de inngår allianser med soppmyceler og skaper på ulike måter komplekse sammenhenger, men også sårbare balanser. Til tider kan dette minne om våre egne livserfaringer og relasjonelle ferdigheter, en referanse som dukker opp i enkelte av verkstitlene. Naturskog, og gammel skog, bærer preg av kontinuerlige, langsomme endringsprosesser som har foregått gjennom lang tid. Når vi griper inn og forstyrrer denne balansen, kan det få langsiktige og alvorlige konsekvenser.
Som vestlending er min opplevelse og erfaring fra skogen ofte knyttet til fjellet, og områder av skog som ligger opp mot tregrensen. Der går jeg ofte i det som kalles gammelskog eller naturskog. På fjellene omkring Bergen eller skogene på fjellet nær Stølsheimen og Voss. Nær fjellet står bjørketrærne kroket og bøyd, formet av store snømengder og krevende forhold. Der preger de landskapet med sine forunderlige formasjoner som mest minner om gamle og kjente eventyrskikkelser. Her vokser rogn, selje, ask og or i tillegg til einer, gran og furu. Men aller mest bjørk. Denne skogen har fått stå i fred over tid, uten påvirkning av hogst. Trærne får stå til de faller, og blir liggende til de inngår i kretsløpet på ny. I dette mylderet av pågående prosesser knyttet til liv og død, ser jeg naturens skjønnhet. Øyet blir aldri mett av å se små underverker i form av naturens egne uttrykk, og jeg lar meg fortrylle på ny og på ny. Nettopp denne fortryllelsen er et viktig budskap, – den er grunnen til å se og forstå naturen som vårt viktigste livsgrunnlag. Naturen, og skogen, snakker til meg på et eksistensielt nivå. Jeg blir selv natur i møte med den.
–
Når jeg går i skogen ser jeg ofte ned, av praktiske grunner. Blikket rettes mot stien jeg går på, for å unngå å snuble i en rot eller en stein. Jeg følger stier som befinner seg i ulike typer av skog, og med variasjoner i skogbunn. Blikket fester seg ved mønstre av blader, greiner, gress og kvister. Materiale som gradvis brytes ned og bidrar til å skape på nytt i en evig syklus. I disse mengdene av naturens avfall oppstår et tilsynelatende kaos. Men, det er ikke et kaos som fremstår uforståelig eller forstyrrende kaotisk. Heller er det et kaos som fremstår som vakkert, – naturlig fremstilt, og som innbyr til respekt gjennom å representere mer enn det jeg kan se og fatte. I motivene mine går jeg gjerne tett på dette naturens kaos, for på den måten å løfte frem og gi en anerkjennelse av denne naturtilstanden.
–
Det grafiske uttrykket er en visuell forenkling som bidrar til å forsterke sider ved motivet der det handler om uorden og tilsynelatende fravær av system. Det myldrer av liv og vekster, i en Naturens orden, – og en indre logikk. Det organiske prinsipp om at ingenting gjentar seg i et repetitivt mønster fremstår heller som et uendelig skiftende mønster, som brer seg i en likeså uendelig utstrekning. Det er dette kaoset (eller orden om man vil) som representerer det naturlig skapte.
Motivene jeg velger ut, er sett og opplevd i et kort øyeblikk av inspirasjon der jeg har tatt bilder underveis, med kamera eller mobil. Noe jeg så der og da, og som vekket min nysgjerrighet, undring og fascinasjon. De er gjengivelser av konkrete øyeblikk, opplevd i en tilstand av å være mottagelig og ikke bevisst på leit etter det rette motivet. Det er mer som at motivene fanger meg.
–
Grafikk handler på ulike måter om å ta avtrykk, – og med dette som utgangspunkt har jeg jobbet med idéen om «avtrykk av natur». Først gjennom direkte avtrykk av planter (ref. serien Årstidene 2018-20), og i overført betydning tatt avtrykk gjennom å overføre digitale filer til lino- og treplater som deretter er skåret for hånd og trykket.
Det fotografiske er gjengitt som grafiske trykk, – og kan forstås som avtrykk av scener fra naturen. Det at motivet er skåret for hånd i platene er vesentlig for det ferdige resultatet. Det er ikke lenger en digital fil, men bærer spor av mine bevegelser med hånden og mulige feilskjær. Det digitale er omgjort til et analogt og håndgjort konsept. Det å omforme informasjonen i bildefilene til enkle sort-hvite flater er en teknisk detalj i et bildebehandlingsprogram. Det egentlige arbeidet ligger i å skjære motivet ut for hånd, og å trykke det ved grafikkpressen. For meg gir det en større mening å holde fast ved denne delen av arbeidet som er knyttet til det håndgjorte gjennom ferdigstillelsen av verket.
I enkelte av trykkene oppstår et mer abstrakt uttrykk i det motivet løser seg opp i et spill mellom lys og mørke, mens i andre er blikket satt tett på gjenkjennbare detaljer. Det grafiske språket handler gjerne om å forenkle for å fremheve motivets spesifikke karakter, – som i skogens og naturens dramatikk. Naturens kraft trer frem i grafikkens og trykksvertens kontraster i spillet mellom papir og farge. Form, flate og mønstre fremheves gjennom en forenkling av myldrende forekomster av vekst og liv.
–
Jeg er også en sanker. Jeg sanker når jeg går i skogen, og ofte sanker jeg tremateriale fra falne deler av trær, som kvister og greiner, røtter mm. Eller jeg foretar hogst av trevirke. Å arbeide med tre-objekter slik jeg har gjort til denne utstillingen er dels en ny oppdagelse og et nytt bekjentskap med ulike materialer av tre. Jeg har lagret treet gjennom flere år, og tørket det langsomt over tid. Likevel oppstår sprekker, som jeg velger å tolke som et uttrykk for treets iboende egenskaper, og representerer for meg et levd liv. Det som uforutsett oppstår i bearbeidelsen av materialet er like ofte det som gir objektet karakter og et kunstnerisk sett vakkert uttrykk.
Kvister, greiner og naturformasjoner finner jeg interessante som et uttrykk for naturens egen estetikk. Jeg ser objektene for det de er, og lar dem befinne seg i en sammenheng med den prosessen jeg har befunnet meg i. Objektene og bildene kommer fra samme kilde, og skaper en gjensidig respons til hverandre. Rent fysisk er tre-objektene reelle, og konkrete i forhold til proposisjon og størrelse. De er representanter for skogen.
–
Å være i naturen gir rom for tanker, men det krever også at du gir deg tid til å se og fundere for å ta innover deg hva naturomgivelsene har å by på. Jeg trenger ikke å sanke for å få dekket mine grunnleggende behov. Jeg erkjenner at nytelsesverdien er større enn nytteverdien, målt i behovet for å skaffe til veie det jeg trenger. I dag oppfatter vi gjerne nytelse som nyttig, og vi må ikke ty til naturen for å skaffe det vi trenger. At noen av oss likevel trekkes mot opplevelser i og nær natur, er mer et uttrykk for å søke tilbake til noe essensielt og et behov for å være tilkoblet noe vi mener er viktig. Vi må ikke, men vi kan velge å gjøre det. Nytteverdien av det handler om å nyte nærhet til natur, og derved ta vare på vår mentale og fysiske helse.
Jeg oppfatter likevel, i større grad, at vi er avhengig av naturen, og derfor opplever jeg en respekt for den. En ærefrykt som er knyttet til noe urgammelt ved det å være menneske, en forbindelse som strekker seg langt forut for min tid. Og jeg forstår denne forbindelsen mer på et følelsesmessig plan enn på et praktisk plan.
–
Som billedkunstner kan jeg velge å presentere et annet tempo, som tar tiden litt tilbake, der tålmodighet og tilstedeværelse er viktige deler av mitt arbeid. Det er viktig for meg med god tid, og å kunne være i et prosjekt over tid. Jeg oppfatter ofte at vi kunstnere representerer en motsats til en ellers massiv og hektisk verden som fremmer raske løsninger.
–
Skogen har lært meg å sette pris på det langsomme, og den har gitt meg et perspektiv på livet gjennom de verdiene den representerer. Det blir en bekreftelse på at det naturlige er å basere seg på gradvise endringer og et lengre tidsforløp.
Som en oppsummering er naturkrisen en av våre mange pågående kriser i verden, og jeg ønsker at mitt kunstneriske arbeid skal være et hint til vår pågående diskusjon her i landet om verdien av å verne skog for generasjonene som kommer etter oss. Lytt til skogen, og lær.
Elisabeth, april 2025